22.09.2010 var en gledens og forvirrende dag for lille Trine. Hun skulle endelig få treffe Theodor York! Hun hadde hørt om han, lest litt, og sett bilder på nett. Det virket nesten for godt til å være sant. Hun våget ikke helt tro det, i frykt for å bli skuffet. Vi kjenner jo alle til hvordan det meste kan virke flott og fantastisk på nett, men når det kommer til stykket, var det hele bare skryt og vidvinkelkamera. Men under all gleden låg det også en bekymring og murret.  Trine har nemlig en Theodor i sitt hjerte fra før; den gode og grå bamsen fra barndomsårene. Var dette rett å gjøre? Ville dette øke forventningene til den nye Theodoren hennes enda mer? Eller var det muligens fare for at den nye Theodor kom til å ta noe av plassen til den gamle Theodor i hjertet hennes? Var det rettferdig da? Det er jo ikke gamle Theodor sin feil at Trine har vokst opp og ble av sosiale grunner nødt til å sette han fra seg. Han gjør fortsatt en god jobb, nå som mac-passer hjemme på Ålgård. Når Trine drar fra den nye, flotte leiligheten sin i Sandnes for å besøke familien, passer hun alltid på å ta seg tid til gamle Theodor. Han sitter alltid der så trofast og venter på henne, hvordan kan hun ha samvittighet til å skaffe seg en ny Theodor?!

Trine møtte trofast opp på øvelsen denne onsdagen. Da hun gikk opp bakken mot kapellet ser hun Tore står med Theodor i handa. Tankene svirret rundt i hodet hennes. Hvordan ser Theodor York egentlig ut? Blir det kanskje litt vel brått å begynne å spille på han allerede første dagen de treffes? Vil kjemien stemme med en gang, eller blir de nødt å jobbe med det og se hvordan det går? Ville han like softbagen? Nå var hun kommet så langt, det var ikke mulig å snu. Tore stod jo der og ventet. Eller…hun kunne bare si at hun hadde glemt notene hjemme, og ringe etterpå og si at bilen var punktert på veien? Men så kom hun på at alle notene henne skal jo ligge kopiert i hyllesystemet, så den funker nok ikke. Nei, det var nok bare å klistre på seg et avslappet smil og la det stå til. ”Hei, Trine,” kvitrer Tore på Lillehammer/Tau dialekten sin. ”Endelig, dette har du vel gledet deg til?” Joda, det måtte hun absolutt si at hun hadde. Hun tok imot Theodor, og kjente med en gang hvordan det kriblet. Hun måtte beholde fatningen, late som ingenting, bare smile, gå inn og pakke opp.

Vel inne i kapellet satte hun kassen på gulvet. ”Hold fatningen, pust, pust” tenkte Trine i sitt oppgira sinn. Andektig åpnet hun kassen, og…der låg han! Så flott, skinnende, glatt og solid som hun hadde drømt om! Hun tok han opp i fanget, og kjente med en gang at dette var perfekt. Hun tok med seg den nye Theodor og notene sine, og satte seg på plassen sin. Alle rundt henne kunne se hvordan Trine strålte av glede. Lykkerusen var til å ta og føle på. Hun satte notene på stativet, vannflaska på gulvet, og skulle akkurat til å ta sin første tone. Da dukket bekymringene opp igjen. Hva med gamle Theodor? Var det egentlig rett å bli så utrolig lykkelig? Den dårlige samvittigheten kom snikende. Bilder fra barndommens lykkelige tider sammen med bamsen sin kom rullende inni hodet til Trine. Alt det kjekke de hadde opplevd sammen, alt det triste gamle Theodor hadde hjulpet henne å komme gjennom. Og nå sitter hun her og oppfører seg slik. Men så kjente hun noe nytt, noe hun ikke var forberedt på. Hvorfor skal det bare være plass til èn Theodor? Trine har et stort hjerte, det er da plass til flere? Hun kjente smilet kom tilbake, for selvfølgelig var det plass til begge! Hun løftet opp den nye Theodor, smilte til sjalgstykket, og blåste i vei! Alle puslebitene falt sammen. De var som ment for hverandre.  

Da Trine nå hadde funnet roen, kunne hun kikke seg litt rundt. Rundt henne satt et nyoppvarma Gjesdal Brassband. Til høyre og litt bakover, kunne hun se Theodor sin yngste storebror, Tuborg York. Helene sin nye Eb tuba. Lenger bort mot venstre kunne hun se de to eldste storebrødrene, de relativt nye Bb tubaene til Svein Even og Endre. Det kan ikke bli bedre enn dette, tenkte Trine. Akkurat da var Jonas klar med Introduction, det var jammen Trine og Theodor også. Så spilte de lykkelig sammen resten av øvelsen, og mange øvelser etter det videre i livet.

PS: Theodor og Theodor har virkelig funnet tonen. Trine tar nemlig med seg Theodor York hjem til Ålgård noen ganger. Da setter hun seg med macen og spiller en trudelutt for gamle Theodor. Ingen sjalusi eller drama, de vet nemlig begge to at de har hver sin spesielle plass i Trines store hjerte :-)